Elg er en relativ ung art, antakelig omkring 2-2,6 millioner år gammel. Den nå utdødde hjorteelgen (Cervalces scotti) var troligen nær slekting av dagens elg, men den døde ut for omkring 11.500 år siden. Den var større en elg, men minnet mer om en krysning mellom elg og hjort.

Elg er et stort partået klovdyr med en tydelig pukkel fremst på ryggen. Sommerpelsen varierer fra rødbrun til mørkebrun i farge, mens vinterpelsen gjerne er mer grålig. Hårlaget er vannavisende og svært isolerende, fordi hvert hår er hult. Både oksen og kua har hakeskjegg.

Oksen kjennetegnes ved sitt fjølformete gevir (skovler). Geviret kan bli opptil to meter bredt. I vekstperioden er elghorna dekket av et hudlag, såkalt basthud. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut og oksen fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og trær, noe som i mange tilfeller gir store skader på skogen. Oksen feller geviret etter brunsten og utvikler nytt neste vår.

Elgoksen blir omkring 2,5-3,2 m lang og ca. 190-220 cm i skulderhøyde. Oksen veier normalt ca. 360-600 kg. Kua blir gjerne ca. 10 cm kortere og er gjerne ikke like høy. Elgkua veier normalt 270-400 kg. En alaskaelg, som regnes som den største av underartene, skutt i 1897 er den største elgen som noen gang er målt. Den hadde en skulderhøyde på 234 cm og veide 816 kg.

Elgen har, som alle drøvtyggere, tre molarer, tre premolarer og fire fortenner i den ene delen av underkjeven. Den siste av fortennene er en omdannet hjørnetann. I overkjeven har den også tre molarer og tre premolarer på hver side. Den har imidlertid ingen fortenner, men en hornplate som maten tygges mot.

 

Elg finnes i de store barskogbeltene nord i Eurasia og Nord-Amerika, der den trives i skog der det finnes myrer og godt med vann. I Norge er det ikke normalt elg på Vestlandet.

Det finnes mange beskrevne underarter av elg, men det hersker uenighet omkring flere av de. Noen mener eksempelvis at de amerikanske underartene egentlig er varieteter av samme underart, og derfor bør samles til en. Likeledes er de uenighet om de eurasiske underartene. Etter hvert som ny forskning blir tilgjengelig, kan det derfor tenkes at bildet av underarter vil se annerledes ut i framtiden.

• Europeisk elg (Alces alces alces), Skandinavia, Polen, Baltikum, Russland til Ural
• Jakutisk elg (Alces alces pfizenmayeri), Vestsibir
• Kamtsjatkaelg (Alces alces buturlini), Østsibir
• Amurelg (Alces alces cameloides), Amur, Mongolia, Mansjuria
• Yellowstone-elg (Alces alces shirasi), det nordvestlige USA, Sør-Alberta
• Østkanadisk elg (Alces alces americanus), det østlige Canada og Maine
• Vestkanadisk elg (Alces alces andersoni), det vestlige Canada og Minnesota
• Alaskaelg (Alces alces gigas), Alaska til Yukon i Canada

Kaukasuselg (Alces alces caucasicus) ble utryddet tidlig på 1800-tallet.

Elgene i Nord-Skandinavia er større enn de i sør, noe som kan komme av at størrelse er et fortrinn jo kaldere det er. Det er lettere for et stort dyr å holde varmen enn for et lite, som ikke har så mye fett å tære på om vinteren. Dessuten har man slått fast, at elgens næring er av høyere verdi i nord enn i sør. Det er også blitt argumentert at denne størrelsesforskjellen skyldes menneskets preferanse for store dyr under jakt, noe som gjør at store dyr ikke får formert seg. Jakttrykket er større i sørligere regioner enn de nordlige.

 

Paringstiden starter normalt i september-oktober. Elgkua tiltrekker seg okser gjennom å avgi lukt og sine rautende klagelyder, som kan bære opp mot 3,2 km. Rivaliserende hanner av omtrent samme størrelse vil konkurrere om kuas gunst og om nødvendig kjempe om retten til å pare seg. Mindre okser vil normalt trekke seg unna når en større ankommer.

Kua går drektig i ca. 8 måneder og føder vanligvis 1-2 kalver i mai-juni påfølgende år. Elgkalven mangler de lyse prikkene i pelsen som er karakteristisk for andre hjortedyr. Den veier gjerne ca. 11-16 kg når den blir født, og legger på seg ca. 1 kg i døgnet så lenge den dier mora. Når kalven er ca. 3 uker gammel kan den følge mora. Når den er ca. 5 måneder gammel er den fullt avvendt. Kalven blir sammen med mora i omkring ett år, eller til hun føder en ny kalv. I denne tiden er mora svært beskyttende ovenfor kalven. Å komme mellom mora og kalven kan derfor være svært farlig, noe både dyr og mennesker har gjort erfaring med.

Kalven regnes som kjønnsmoden når den er omkring to år gammel, men den er ikke fullt utviklet før i 4-5 års alderen. På den tiden er kuene mest reproduktive, samtidig som oksene utvikler de største gevirene.

Statistisk dør omkring halvparten av all elg i løpet av første leveår. De som når voksen alder er på topp når de er mellom 5 og 8 år gamle, mens levetiden i snitt gjerne er 5-12 år. Bare et fåtall okser lever til de blir 15 år eller mer, mens kua kan bli noe eldre.

 

Elgen er drøvtygger og det er kjent at elg beiter på mer enn 1.000 ulike plantearter. Mange vannplanter er viktige næringskilder, eksempelvis planter i nøkkerosefamilien. Opphold i vann gir dessuten beskyttelse mot insekter som mygg og klegg. I tillegg spiser elgen kvister og løv.

Elg feredes helst alene. Den er aktiv hele dagen, men gjerne mer aktiv i grålysningen og skumringen. Elgen regnes som relativtt stedbunden, men den migrerer vår og høst mellom sommerbeite og vinterbeite. Den er en dyktig svømmer. Om vinteren forekommer det at elg samler seg i mindre flokker. Den beveger seg vanligvis i langsomt tempo, men kan nå en toppfart på ca. 60 km/t om den trenger det. Det er sjelden at elg gallopperer.

Bortsett fra mennesker er brunbjørn, svartbjørn og gråulv elgens eneste naturlige fiender, i Nord-Amerika til en viss grad også fjelløve. Jerven er også istand til å ta elgkalver. Bjørn og ulv tar først og fremst kalver, skadde- og syke dyr. Noen hevder også at spekkhugger har tatt elg på svømmetur, men dette er ikke bekreftet.

Mange kaller elgen «skogens konge», noe som nok har sammenheng med størrelsen. Det engelske ordet for elg er elk i Europa, mens man i nordamerika kaller den moose. Nordamerikanerene bruker ordet elk om hjort. Ordet moose stammer fra det indianske (algonkinsk) ordet musee som betyr kvistspiser.

Elg framstilles ofte som noe av «det norskeste av det norske». En japansk turist i Oslo skal en gang ha uttalt følgende: «Nå har vi sett slottet, alle museene og Vigelandsparken. Men hvor er elgene?»

 

Skandinaviske helleristninger viser at mennesker allerede i steinalderen drev elgjakt. I lavlandet i Norge finnes det rester av fangstanlegg til elg i form av fangstgroper som kan dateres til ca. 3700 f.Kr. Denne jaktmetoden har imidlertid vært i bruk fram til 1800-tallet.

Den første beskrivelsen av elgen finnes i boken Commentarii de Bello Gallico av Julius Cæsar. Her beskrives de på følgende måte:

Det finnes også dyr som kalles alces. Utseendemessig er de lik rådyr, men er større og uten gevir. De har bein uten ledd og sener, og legger seg ikke ned for å hvile. De kan heller ikke reise seg hvis de ved et uhell har falt overende. Trærne brukes som seng. De lener seg mot dem og hviler således. Når jegere har sett fotspor etter disse dyrene, graver de løs røttene på trær i området, eller hugger stammene halvveis over. Når dyret lener seg mot treet for å hvile, knekker treet og dyret faller overende med det.

I Norge jaktes det på elg under elgjakten som varer fra 25. september (noen steder 5. oktober) og ut oktober. Kjøttet til elgen kan brukes til å lage mange matretter, som for eksempel elgpølse og elggryte. Elgjakten drives dessuten for å holde bestanden nede. For mange elg vil føre til stor skade på skogen. Dessuten er elgen årsak til en rekke farlige trafikkulykker.

Det finnes omlag en million elger i Europa, og omtrent like mange i Nordamerika. Elgen kan derfor ikke betraktes som en truet dyreart.